Å trigge følelser hos den lærende er ikke softcore, tante-tanker eller hva man ellers måtte finne på å kalle det, men kalkulert kynisme. Vi lærer nemlig raskere og husker lenger når følelsene settes i sving.

Hvor kommer så ”Coyote Ugly” inn her? Jo, litt bakgrunn først: Coyote Ugly er et smått herostratisk utested i New York, kjent for flatfyll, storkjeftet betjening, wet t-shirt konkurranser og annen enkel moro. Men stedet har stinn brakke nesten hver kveld. Og for øvrig laget Hollywood en film med samme navn, men med en ellers syltynn kopling til virkelighetens Coyoye Ugly.

Så historien: For et par-tre år siden gikk det en heftig debatt på en blogg om usability-design, altså hvordan man skal få nettsider til å fungere så enkelt og intuitivt for brukerne som mulig. Det er få som har så mange regler og prinsipper som usability designere: fonter, fontstørrelser, farger, fargekombinasjoner, lenkeutforming, tekstbredde, … you name it. I den aktuelle debatten var det mange som red sine kjepphester ekstra hardt. Til slutt er det en kar som går lei, Joel Spolsky, en programmerer, og han skriver i sinne det som seinere har blitt et ganske berømt sitat:

Usability is not everything. If usability engineers designed a nightclub, it would be clean, quiet, brightly lit, with lots of places to sit down, plenty of bartenders, menus written in 18-point sans-serif, and easy-to-find bathromms. But nobody would be there. They would all be down the street at Coyote Ugly pouring beer on each other.

Og hvorfor går vi heller på Coyote Ugly? Jo, fordi det bak all støy og fjas tross alt er en kjerne av noe virkelig der; latter, krangel, kåtskap, beruselsens befrielse, … I det lange løp vil de fleste av oss ha det slik framfor det sterile, perfekte, som blir kjedelig og følelsesløst.

Koplingen til læring er denne: Jeg tror at du kan komme unna med mye – et klasseromskurs med litt armer og bein og kaos, et e-læringsprogram som aldri! vil vinne noen priser – så lenge det er et engasjement der og deltakerne får trigget noe annet enn den aller mest rasjonelle delen av hjernen. Som mennesker trenger vi rett og slett litt Afrika, for å si det med artisten Brian Eno:

The problem with computers is that there is not enough Africa in them. Do you know what a nerd is? A nerd is a human being without enough Africa in him or her.

Fysikkens lover

Om ikke annet må man bøye seg for fysikkens lover, eller hva? Det er i hvert fall en uomtvistelig kjensgjerning at når følelser settes i sving stiger energien i hjernen. Og når energien i hjernen stiger, øker vår evne til å være virkelig til stede i det vi lærer, forstå og huske mer og lengre. Det er som en gammeldags sykkeldynamo: jo mer energi hjulet produserer, jo sterkere lys i pæren.

Hardcore fysikk, altså. Da blir det nærmest for krydder å regne når vi henter fram sitater fra et par psykologer. Det første er fra Georgi Lozanov, suggestopediens far, eller det som også kalles ”superpedagogikk” og har inspirert tenking om bl.a. ”aksellerert læring”.

Det er ikke den logiske konsekvensen av hva som sies, men følelsene det setter i gang som skaper læring. Følelsene stimulerer hjernens reservekapasiteter.

Så tar vi et fra den norske psykologiprofessoren Geir Overskeid, som er særlig opptatt av koplingen mellom følelser og valg:

Læring er en relativt bestandig endring i adferd eller kunnskap som ikke skyldes modning, skade eller glemsel. Operant læring forutsetter følelser.

Har vi de argumentene vi trenger nå?

Hvordan trigger vi følelser?

Jeg pleier å tenke at det er særlig viktig å være opptatt av å trigge følelser i oppstarten av f.eks. et kurs. Da skal vi ha opp motivasjonen, forventningene, engasjementet hos deltakerne. Men også videre gjennom et læringsløp kan det være viktig å trykke på følelses-knappene – for å skjerpe fokus, få deltakerne til å engasjere seg, ta standpunkt, ikke være likegyldige til problemstillinger som presenteres.

Det beste grepet for å sette i gang følelser hos et menneske, er ofte å fortelle en historie – muntlig eller gjennom film, lyd eller andre medier. Gjennom fortellingene kommer det menneskelige nær oss i en form vi kan kjenne igjen; stoffet blir levende og det berører. (Jeg har tidligere skrevet en artikkel på bloggen om ”Fortellingens kraft i læring”.) Fortellingen har vi, som læringsdesigner, ofte rimelig god kontroll på, selv om vi bare kan drømme om å bli like flinke som Hollywood, som med kirurgisk sikkerhet bruker narrative grep slik Pavlov stimulerte sine hunder.

Det andre hovedgrepet handler om å bringe mennesker sammen i dialog – ansikt til ansikt eller via medier. Mennesker lærer som kjent best i fellesskap. Når vi snakker kommer (som regel) ordene ikke ut omtrent som i en stortingsmelding; vi har en muntlig form og vi engasjeres raskt i det vi snakker om – vi er i dialogen med hele oss. Den eneste ulempen med dialogen i denne forbindelse, er at det er noe mer uforutsigbart hvilke følelsesmessige reaksjoner som settes i gang når deltakerne selv får gulvet. Stort sett går det imidlertid bra.

Jeg har en gang dristet meg til å skrive et eget manifest for engasjerende e-læring, med de lærendes følelser i fokus. Dette både oppsummerer mitt hovedpoeng og bringer inn noen flere momenter:

Skal/skal ikke skremme med det verst tenkelige?

For en god del år tilbake skulle jeg lage et e-læringskurs i brannvern for et sykehus. I gjennomgangen av en del kildemateriale kom jeg over en video om brannvern i helseinstitusjoner. Der er det et intervju med en hjelpepleier som var på nattevakt da det begynte å brenne på Alstahaug sykehjem. Det meste sviktet og 14 mennesker omkom.

Intervjuet er gjort flere år seinere. Hjelpepleieren forteller til å begynne med rolig og behersket om sin opplevelse. Men etter hvert kommer følelsene veltende opp og så tårene. Det er en sterk opplevelse å se på dette og som tilskuer kan du nesten kjenne på hennes følelse av hjelpeløshet i en situasjon hvor de måtte overlate mennesker til å dø.

Jeg ønsket å bruke dette videoklippet i inngangen til e-læringskurset, etterfulgt av et budskap omtrent slik: Ikke havn i samme situasjon, følg med og lær av dette kurset! Oppdragsgiver sa imidlertid nei. De ønsket ikke å ”skremme folk til motivasjon for læring”, som de sa. Jeg har lenge tenkt at jeg ikke skulle gitt meg så lett, men stått på for å få brukt videoklippet. Nå er jeg ikke helt sikker lenger. Kanskje ville dette vært å gå et skritt for langt? Det skal være en slags Vær varsom-plakat også dersom du skal begynne å trykke på følelses-knappene. Enig eller uenig?