Forestill deg at kursdeltakerne hadde et lakmuspapir i pannen som viste om de hang med eller ikke. Det ville vært en deprimerende, men forhåpentligvis også tankevekkende opplevelse for mange forelesere.

Nylig var jeg med på et lite eksperiment hvor vi var tre personer som ble satt sammen i en gruppe. Den ene skulle fortelle en historie (om hva vedkommende mente han/hun lykkes best med i jobben), den andre skulle kommentere og stille spørsmål underveis, og den tredje skulle sammenfatte det hele etterpå. Det vi opplevde, etter sekvenser som hver var på i alt tre minutter, var at det er utrolig vanskelig å være person nummer tre (den sammenfattende). Den som har rollen befinner seg nesten umiddelbart i et dilemma om hvorvidt man skal forsøke å huske nok til å gjenfortelle eller om man skal fortolke.

De fleste vil nok forsøke å fortolke. Men selv i dette enkle eksperimentet var det ingen ”nøytral” øvelse. Både person en og to var delvis uenige i den sammenfattingen som person tre gjorde: ”Det var ikke det jeg sa”,”Jeg vektla momentene annerledes”, og så videre. Lærdom:

1. Det er veldig vanskelig å henge med i det en lærer/instruktør/foreleser sier.

2. Deltakernes fortolkninger vil sprike i alle retninger og ofte være noe helt annet enn det som var målsettingen for lærer/instruktør/foreleser å uttrykke.

Læring er en risikosport. Og jeg synes en av mine store pedagogiske helter, svenske Klas Mellander, får poenget tydelig fram i denne lille historien (se Mellander, ”Länge leve lärandet”, Celemi, 1991) – min oversettelse:

Tenk at dere ikke kjenner meg. Vi har aldri møttes før. Dere står i små grupper ute i foajeen og småprater over en kaffe. Så kommer jeg plutselig inn og klapper i hendene og sier: ”Herretoalettet ligger en trapp ned og så en halvtrapp til. Så går dere til venstre, til venstre igjen, korridoren rett bortover, til høyre, og der ligger toalettet til venstre.” Og så går jeg ut igjen. Dere står tilbake og lurer på hvilken jævla idiot det der var.

Men så, to timer seinere, blir du tissetrengt. Du leter etter et herretoalett og får øye på meg. Så kommer du bort til meg og sier: ”Du, hvor var det du sa det herretoalettet var?” Og da sier jeg: ”Jo, det skal jeg si deg, at allerede hos de gamle grekerne hadde de separate herretoaletter. Romerne tok opp denne skikken, som videreutviklet herretoalettets konstruksjon…” Ja, det er klart, du har tisset på deg allerede før jeg kommer til middelalderen.

Slik er det ofte med lærere. Enten snakker de om ting vi ikke trenger å vite, eller så har vi et behov … og da snakker de om noe helt annet. Mens vi sitter stille og lytter.

Så kanskje vi får skylde på oss selv når vi sitter der som lys. (…) Alle veldig opptatt av med ryggmargen å kjenne når det er på tide med et bekreftende nikk til læreren. Det morsomme med slike nikk, er at det ikke spiller noen rolle hva læreren har sagt, om det er en bekreftende eller benektende påstand. Nikkingen tolkes uansett alltid av læreren som en tilslutning.

Og læreren tror selvsagt at alle henger med og trekker samme konklusjoner som ham. Men det er ikke slik. Vi sitter der og lyver med hele kroppen. Vi skulle hatt lakmuspapir i pannen som viser om vi henger med eller ikke: Grønt, da er man med, rødt, da har man mistet tråden. I grunnen er det et spørsmål om hvilke metoder vi anvender når vi underviser eller studerer.

Mellander leder dette fram til det han kaller elevens/den lærendes bønn:

SLIK VIL JEG HA DET:

Ikke ta fra meg min spontane nysgjerrighet, gjør meg nysgjerrig!

Gi meg den informasjonen jeg behøver, ikke masse annen informasjon!

La meg få tenke selv og trekke mine egne konklusjoner!

Hjelp meg å se sammenhengen i det jeg har forstått!

Hjelp meg å anvende min kunnskap så den ikke visner bort og blir ubrukelig!

Mellanders budskap er tydelig nok, og for praktisk pedagogikk tenker jeg at dette er kraftfulle argumenter for alle modeller og metoder som:

• Motiverer deltakerne ved å sette dem på sporet av praktiske utfordringer
• Vektlegger deltakernes egen utforsking av fagstoffet framfor formidlingen av det
• Gir rom og hjelp til refleksjonen deltakerne imellom

Og da vil jeg trekke fram blant annet Kolbs erfaringslæringsmodell, 4-dørs metodikken, problembasert læring, konnektivistisk teori, kombinerte læringsmodeller som strekker læringsprosessene ut i tid og gir mange ulike typer ”påtrykk” på deltakerne, samt sosiale medier som en demokratiserende arena for kunnskapsdeling og –konstruksjon.